Helness er jo et familienavn som både nasjonalt og internasjonalt forbindes med bridge. Gunn er en spiller med suksess både nasjonalt og internasjonalt, og hun er gift med Tor Helness som siden 70-tallet har vært en av Norges og verdens beste spillere. Sønnen deres Fredrik (30) har kommet sterkt de siste årene og oppnådd en rekke gode resultater.

Tor har jo blitt intervjuet både på TV og andre steder i årevis. Her tar vi en «prat» med de to andre bridgespillerne i bridgefamilien, Gunn og Fredrik som begge gjorde det skarpt under bridgefestivalen på Lillehammer nylig.

Vi snakker først litt med Gunn.

GeO: Traff du Tor gjennom bridgen, Gunn? Og hvor lenge siden er det at dere ble et ekte «bridge-ektepar»?

Gunn: Ja, vi møttes på en fredagsbridge. Han spurte om jeg trengte makker og jeg svarte, nei jeg er opptatt. To år senere fikk vi Jonas. Nå har vi vært gift i 31 år.

GeO: Jeg har jo selv kjent Tor godt helt siden vi var juniorer på 70-tallet og synes egentlig ikke han har forandret seg særlig mye. Hva synes du om det, Gunn, er han den samme friskusen han var da han kom fra Bodø til Oslo for over 40 år siden?

Gunn: Ja, i hvert fall samme bajasen…

E' d' muli? Bajas? Jeg?

GeO: "Helgeness" (Tor og Geir Helgemo) er regnet som et av verdens beste par, men du har selv betydelig internasjonal erfaring og gode resultater, Gunn. Hva er det største du har vært med på i bridge selv?

Gunn: To gull med Tor i EM på Tenerife (2005). Å slå Kina som var regjerende verdensmestere i bridge OL i 2016 (med Ida Wennevold) da Norge Damer kom til kvartfinalen. To mix-gull med Fredrik, særlig den siste nå i mix lag. Det morsomste var kanskje verdens største monradbølge med «Naas» (Svein Arlld Naas Olsen) i NM mix par 2013 hvor vi datt ned på bord 32 med 4-5 runder igjen, men vant.

Det er resultatene Gunn nevnte, men vi vet det er mange flere toppresultater som kunne vært nevnt. Hun har 14 norske titler og er mestvinnende damespiller i Norge.

EM GULL I MIX LAG 2005! Vinnerlaget f.v. Gunn, Tor, Boye og Tonje Brogeland, Espen og Helen Erichsen. (Gunn og Tor vant i samme EM gull i parmixen også)

GeO: Hvordan er det for deg å spille med din egen ektemann? Er det stor forskjell å spille med sønnen Fredrik?

Gunn: Å spille med Tor er spennende, utfordrende og krevende. Å spille med Fredrik er fortsatt utfordrende, men atskillig mindre krevende. Med Fredrik kan jeg slappe av, og det kan også være gøy og gå bra, selv om jeg gjør en feil eller to.

GeO: Fredrik som er 30 år gammel har jo blitt en svært dyktig spiller. Hva med de to andre barna, eldstemann Jonas, og den yngste, datteren Mona – spiller de bridge?

Gunn: Jonas ble pokerspiller og har ikke hatt tid til å lære seg bridge ordentlig, men det har blitt noen sesjoner på BBO med Tor det siste året. Mona har vært på et par juniorleirer, men det har ikke blitt noe utenom det.

Det er ingen hemmelighet at det har vært noen turbulente år for bridgefamilien Helness, og i det siste også en del usikkerhet med hensyn til helse.

GeO: Vil du si noe om hvordan det har vært, og hvordan situasjonen er nå?

Gunn: Det har vært stressende til tider, og varte lengre enn vi håpet. Men nå føles ting nok så normalt igjen, både skattemessig og helsemessig. Bridgeformen hans er i hvert fall på topp.

Gunn (t.v.) har vunnet internasjonale damemedaljer både med Lise Blågestad (bildet) og Siv Thoresen.

Gunn sin ferskeste medalje er gull i NM for mixlag under den nylig avholdte bridgefestivalen på Lillehammer sammen med sønnen Fredrik og ekteparet Erichsen.

For Fredrik ble det mer enn en seier på Lillehammer. Han vant faktisk alle tre turneringene han stilte opp i! Før triumfen med mamma Gunn ble både Patton og NM Monrad lag vunnet. Det bør ikke være noen overraskelse for noen at han gjør det bra, men å vinne alt er helt uvanlig og nesten litt i overkant.

GeO: Ble du overrasket over en så utrolig triumf-uke og bedre resultater på festivalen en pappa, selveste Tor Helness, Fredrik?

Fredrik: Nei det vil jeg ikke si. Jeg hadde gode lagkamerater og gode makkere, og jeg møter alltid opp med troa på meg selv og de jeg spiller med.

(Det må nevnes at Tor også vant medaljer på Lillehammer, og rett i forkant av festivalen var han på vinnerlaget i onlineversjonen av Spingold, en av verdens mest prestisjetunge lagturneringer)

GeO: Hvor gammel var du da du startet med bridge?

Fredrik: Jeg er ikke helt sikker, men det var mot slutten av videregående. Så jeg var vel 18-19 år gammel.

Fredrik har jo åpenbart allerede nådd toppsjiktet i Norge og også oppnådd gode resultater internasjonalt. For noen år siden ble det for eksempel to år på rad seier i Marit Sveaas internasjonale turnering sammen med pappa Tor.

GeO: Hvordan ser du for deg fremtiden din i bridgen, og hvor langt strekker ambisjonene seg?

Fredrik: Jeg har store ambisjoner. Foreløpig er planen å leve av bridge i London, og noe internasjonalt. På sikt håper jeg å få meg en god, fast makker som også er interessert i å lykkes i USA. Jeg har ikke satt meg noe bestemt mål, men å vinne ett eller flere amerikanske Nationals og å vinne Bermuda Bowl for Norge er vel det jeg drømmer om.

Fredrik satser stort på bridgen!

GeO: Du hadde jo et opphold i London for en tid tilbake, og det var vel først og fremst bridgerelatert?

Fredrik: Ja, jeg bodde ett år i London hos Espen Erichsen og hans familie. Det ble en del klubb-bridge og turneringer der borte. Skulle til å flytte til London da coronaen stoppet all bridgen. Da ble det tilbake til Norge.

Med foreldre som er aktive på høyeste nivå er det naturlig å bli påvirket av begge de to i sin bridgeutvikling. Pappa Tor er vel likevel først og fremst læremesteren.

GeO: Hvordan har Tor vært som mentor opp gjennom årene?

Fredrik: For meg har det fungert veldig bra. Jeg takler presset og kjeftingen hans bedre enn de fleste vil jeg tro. Stort sett så overser jeg det bare. Og hvis man overlever det, så tror jeg han er en av de beste mentorene man kan ha. Han går aldri lei av å snakke om bridge eller svare på spørsmål, så lenge du hører etter når han gir deg svarene.

Det er en kjent sak at toppspillere har forskjellig stil, og angriper både systemteori og spill/motspills- teknikk på forskjellig måte.

GeO: Hva er det du liker best med den bridgen Tor står for?

Fredrik: Jeg liker at det er en stil der man setter høyt press på motstanderne, ved å sperre så høyt som mulig, og balansere ofte, uten å ta alt for store sjanser. En av de første tingene Tor lærte meg er at vi ikke lar motparten spille på 1 og 2 trinnet hvis vi ikke må. Sånn jeg har blitt lært opp og ser på det, så vinner man ved å gjøre færrest mulig feil, og å gjøre det vanskeligst mulig for motparten å gjøre rett.

Situasjonen i dette merkelige Covid-året er uvanlig og usikker for oss alle, og det er ikke lett å planlegge noe som helst.

GeO: Har dere likevel planer for bridgen fremover?

Gunn: Åpent VM online med damelandslaget, TopBridge (klubben), kretsen og trening hver søndag. Ellers usikkert.

Fredrik: Noen online-turneringer, TopBridge og i kretsen. Flytter tilbake til London med en gang live bridge starter opp igjen der.

GeO: Takk for praten, og lykke til fremover. Vi får håpe ting normaliserer seg og vi kan treffes igjen om ikke alt for lenge, kanskje som ofte før til en kald drink i Helness-residensens hage på Nordstrand i Oslo!

I YEH BROS ONLINE 2020 (BBO) deltok 28 lag fra Asia og South Pacific (fra tre WBF soner samt noen enkeltspillere fra andre land). Det var forbudt med bakspillere av sikkerhetshensyn, men kampene kunne følges i streaming /rama, såkalt «delayed broadcast».

To australske og to New Zealandske deltok. Det var imidlertid ikke det antatt sterkeste laget fra New Zealand med to faste landslagspar og ett mulig landslagspar som gjorde det best av våre lag (de ble bare nr. 9 av 14 lag i sin gruppe). For oss var det moro at det i stedet var vårt lag som fikk en enorm flyt etter hvert.

Nick Jacob og jeg spilte på lag med to australiere (Justin Mill og Matt Mc Manus) og to kiwier (James Coutts, Michael Ware). I starten gikk det litt opp og ned, men mot slutten av kvalifiseringen ble det mye bedre og det endte med seier i gruppen. De fire beste fra hver gruppe gikk til kvart’en, og den vant vi mot et ganske sterkt lag, men det må innrømmes at i den kampen var vi nokså heldige.

Semifinalen ble litt enklere for oss mot et australsk lag, og så var det finale mot Hamphur Sugar Mills (India).

Det var tre dager med spilling, men korte kamper, og finalen bestod av kun to sett. Halvveis i finalen ledet inderne med 14 IMP etter at våre to par hadde hatt hver vår slem-blemme.

I andre halvrunde snudde kampen. Vi startet ved vårt bord med å spille 1 grand doblet som ikke var til å rokke. Så meldte makker en syltynn 3 grand hvor vi hadde 6-3 tilpasning i hjerter og kun 22 hp til sammen! 4 hjerter var håpløst, men 3 grand føk hjem og kampen var jevn. Derfra ble det nesten enveiskjøring.

Kanonspill, eller...?

Jeg følte vi definitivt var i ferd med å feste grepet da makker med litt hjelp fra motspillerne fikk hjem en vanskelig utgang etter god «card reading» mot slutten av spillet. Riktignok påpekte han selv at det fantes en bedre start på spillet enn det han valgte.

Utspillet ble stukket med hjerter ess. Nick tok to runder trumf fra bordet (øst) og oppdaget 3-1 sitsen. Det gjorde det vanskelig å få til en eliminasjon og et innspill som kunne se ut som eneste måte å unngå to hjertertapere, en taper i ruter og kløver ess som betyr en bet.

Nicks stoppet med trumfen etter to runder da han så det kunne være behov for overgang mellom hendene senere. Han spilte kløver konge som nord stakk og spilte hjerter 10 som fikk beholde stikket. Nå måtte nord spille kløver, og det var hans første sjanse til å kvitte seg med kløver 10 som skulle vise seg å bli et farlig kort for motspillerne. Han spilte imidlertid liten kløver fra tieren tredje gjenværende. Fra øst forsvant en hjerter, syd la knekten og spillefører damen. Kløver 7 ble spilt, og det var andre sjanse for nord til å slenge på tieren, men han la liten. Kløver 7 ble trumfet med knekten og disse kortene var igjen:

Spar 9 ble spilt til syds tier og kongen, og nord skulle gjøre et avkast. Det var hans siste sjanse til å kaste på kløver 10. Men husk nord så ikke vest sine kort, og vest kunne jo hatt kløver 9, ikke sant? I så fall vil å kvitte seg med tieren være å forære spillefører stikk for kløver 9, og det blir det tiende stikket. Etter litt betenking kastet nord ruter 9 i tredje trumfrunde. Det ga Nick en sjanse han grep begjærlig ved å spille kløver 8 og la nord få beholde for kløver 10 mens hjerter knekt forsvant fra blindemann. Avslutningen var at nord måtte spille ruter unna kongen slik at det ikke ble rutertaper. Dermed var det en fet +620 til notering.

Litt merkelig, for det som tidlig så ut som to hjertertapere og en i hver minorfarge (fire tapere) endte med kun en hjertertaper, ingen rutetaper, men nord fikk TO kløverstikk(!) som totalt kun er tre stikk totalt til forsvaret.

Et fint spill, og det er mye bridge i det også når det gjelder motspillet. Nord sa «well played» til Nick, og «sorry» til makkeren sin for at han ikke hadde kvittet seg med kløver 10. Men egentlig må vel syd ta på seg en del av skylden. Idet nord var inne tidlig og spilte liten kløver kunne syd satt i nieren i stedet for knekten, og problemet ville vært løst, nord kan ikke lenger bli et offer for innspill mot slutten sålenge syd har igjen knekten. Etter meldingene og spillet så langt er vest sine kort ganske tegnet, og om spillefører har Q-10 i kløver (sett fra syd sitt ståsted) i stedet for Q-8 spiller det ingen rolle for forsvaret om syd legger kløver 9, eller knekten.

Bedre plan/start?

Da laget vårt hadde et Zoom-møte etter finalen fikk Nick skryt av alle for å vinne den 4 spar-kontrakten, men da sa han: «Sorry, det var ikke særlig bra spilt». Hva mente han med det?

"Da spillet forekom tenkte jeg lenge og lette etter sitser for et mulig innspill, men jeg hadde vært for rask på labben i første stikk", sa han.

Og det stemmer nok.

Det er best å ligge unna hjerter dame og vinne andre hjerter hvis nord kan fortsette fargen. Da er det fortsatt flere innspillsmuligheter, spesielt om trumfen sitter 2-2. Om utspillet er singel hjerter dame (ganske sannsynlig) og trumfen sitter 2-2 er det svært gode sjanser. Selv med 3-1 i trumf er det visse muligheter (partiell eliminasjon). Spillet er dog komplisert så de forskjellige mulighetene kan spesielt interesserte pusle litt med selv. Det var uansett en vakker sluttposisjon slik spillet gikk, og både jeg og tilskuerne i den forsinkede ramaoverføringen syntes det var flott.

Ved det andre bordet spilte øst 4 spar. Spilt fra den siden var det nokså håpløst etter ruter ut fra syd gjennom vests dame. Da ble det en bet, og 12 IMP til New Zealand som til slutt vant finalen med 24 IMP.